Ja da var vi her igjen.  Kanskje ikke nøyaktig på samme sted. Å bo alene fungerer nemlig helt fint. Det er å være alene som fortsatt er noe trøblete. Min egen uikkerhet får meg til å lage problemer som ikke eksisterer og til å tvile på ting jeg i utgangspunktet var sikker på. Eller er jeg bare for sta til å innrømme at jeg tok feil? – at jeg gjorde feil? Og hvem i helvette er jeg til å tro at jeg fortjener bedre enn det jeg hadde?

Sånn der var jeg i gang; kill kill kill selvtillitten. Oh lord.

Fordelen med å ha mye vondt over lengre tid er ihvertfall at jeg ikke orker å legge merke til mine egne destruktive tanker.

I går hadde jeg en prat med eksen. Jeg har gruet med i flere dager, men jeg følte til slutt at jeg bare måtte få det overstått. Praten var ikke noe jeg tok initsiativet til, det var han som ville snakke.. følte vel allikevel at jeg endte emd å prate mest. Det var godt å se han og, jeg fikk en påminnelse på hvor dårlige vi egentlig er til å snakke sammen. Vi klarer ikke å forstå hverandre, ihvertfall sitter jeg igjen med den følelsen hver gang. Han reagerer ikke slik som jeg vil, han virker ikke engasjert, og det sårer. Han er nok egentlig engansjert, men vi er forskjellige og vi forstår hverandre ikke. Blæ.
Uansett, det kom noe godt ut av det – det var en påminnelse om hvorfor jeg gikk.

I dag skal jeg på fest hos en kamerat. Blir nok artig, møter nok endel nye folk og jeg har en positiv innstilling. I mrogen er det nok ikke like gøy, men det er tross alt i morgen. Dagen i dag har nok bekymringer om jeg ikke skal ta med de for morgendagen også. Smile.

Just continue 

Jeg er glad for at jeg har en god venninne som drar meg opp når jeg har en dårlig dag.  Hun er fantastisk, alltid der med gode ord og påminnelser om hvordan ting var. Det er når man har det litt vanskelig at man ser hvordan familie og venner støtter opp om deg – de har nok vært der hele tiden, jeg har bare ikke latt dem.

– Don’t look back –

Da har jeg betalt åttogførti regninger. Det er morro med hus dere! 🙂 Neida det er faktisk dét. Selv om drømmen hadde vært å delt det med noen. MEN (!) Ingen skal inn her i 2011 eller 2012. Det har jeg avgjort i en heftig diskusjon med meg selv.

Nå er det på tide å følelsesmessig stå på egne ben. Hus, bil, båt, jobb, videreutdanning og ingen mann. Ja, det er sånn det skal være fremover. Jeg er følelsesmessig handikappet og må innse at jeg ikke har vært alene siden jeg var 15 år. Det er regelrett trist. Trist trist trist. Jeg er 26 år og nå er det på tide at jeg får et godt forhold til meg selv.

“Akkurat nå har jeg en god følelse – la den vare”

 

-xx-

Da var jeg her igjen!  Igjen, igjen, igjen…
Et langt forhold har tatt slutt og jeg kjenner meg litt tom og veldig sliten av alt det nye som skjer. Jeg er ikke god på å være alene. Jeg liker ikke mitt eget selskap spesielt godt, men nå har jeg valgt det slik og nå må jeg videre. Alene er et relativt begrep.. men dog!  

Det meste er kaos og jeg trenger å få det ut. Jeg håper en dag at jeg vil trives alene og at jeg vil kunne sette klare grenser for hva jeg aksepterer.

“I wanna be happy just being me – is that too much to ask??”

Dagene går opp og ned og jeg håper at jeg kan skrive meg gjennom de dårlige og glede meg over de suverene. Akkurat nå svinger dette opp og ned flere ganger gjennom 24 timer og jeg synes faktisk litt synd på mine næreste som må høre på alt jeg får for meg. Telenor er nok takknemlig over min trang til å snakke om ting..

Wel, I try..

Flere som har det slik? Feel free to share 🙂

-xx-

Velkommen til Isay.no Dette er ditt første innlegg, du redigere eller slette det. Lykke til med bloggen din!